De fleste mennesker ser aldri virkeligheten forlatte dyr lever i.
De ser ikke skadde kropper langs veiene etter påkjørsler. De ser ikke nyfødte kattunger forlatt i søppelområder før de har åpnet øynene.
De ser ikke dyr som langsomt dør av sult, infeksjon, dehydrering, ubehandlede sår, frykt eller utmattelse.
De hører ikke skrikene fra dyr som er brent, slått, neglisjert eller forlatt etter år med avhengighet av mennesker. Og de ser ikke hva frykt gjør med et levende vesen når overlevelse blir en daglig kamp.
I årevis foregikk redningsarbeidet vårt direkte i denne virkeligheten. Ikke av og til. Ikke symbolsk. Men hver eneste dag.
Vi reddet dyr funnet:
blødende etter voldsomme trafikkulykker;
ute av stand til å bevege seg på grunn av brudd eller nevrologisk traume;
med fremskredne infeksjoner og ubehandlede sykdommer;
alvorlig underernærte og dehydrerte;
brent levende eller bevisst mishandlet;
forlatt under drektighet eller rett etter fødsel;
nyfødte kattunger kastet som søppel;
etterlatt sultne i stillhet uten beskyttelse eller medisinsk hjelp;
psykologisk knust etter langvarig forlatelse, vold og forsømmelse.
Noen kom skjelvende av frykt. Noen stolte ikke lenger på menneskelig kontakt.
Noen reagerte aggressivt fordi smerte og frykt var blitt deres eneste overlevelsesspråk. Andre var så emosjonelt utmattet at de ikke reagerte i det hele tatt.
Mange av disse dyrene ble ikke født i gatene. De tilhørte en gang noen. Og en dag ble de bare kastet.
Å lære å redde liv uten et system
I mange nødsituasjoner fantes det ingen redningsinfrastruktur. Ingen innsatsenhet. Ingen offisiell transport. Intet beskyttelsessystem. Ingen umiddelbar institusjonell hjelp. Så vi lærte direkte i felt:
akutt førstehjelp;
stabilisering av traumer;
sikker redningstransport;
akuttforing;
rensing og pleie av sår;
medisinsk isolasjon og oppfølging etter traume;
trygt å nærme seg redde dyr uten å øke panikk eller aggresjon.
Vi lærte hvordan frykt forvandler atferd. Hvordan traumer ødelegger tillit. Hvordan sult endrer instinkter. Og hvordan tålmodighet, ro, beskyttelse, konsistens og omsorg kan bringe et dyr tilbake fra overlevelsesmodus til trygghet.
Hver redning ble både emosjonell og fysisk. Men det betydde også å være vitne til noe ekstraordinært: øyeblikket et dyr innser at det endelig er trygt.
Tildelt Mahdia-programmet · referansebudsjett ≈ 1 500 000 NOK
“Før det fantes en organisasjon… fantes det allerede redninger.”
Hope & Care Daily ble ikke født av markedsføring, forretning eller teori. Den ble født direkte i gatene.
Før juridisk registrering, før vedtekter, før offisielle strukturer, ble dyr allerede reddet med våre egne hender, vår egen tid og våre personlige ressurser.
I årevis reddet Hela Horchani og Sandra Guidara forlatte, skadde, sultne, syke og glemte dyr. I begynnelsen fantes verken finansiering, sponsorer eller tilskudd — bare medfølelse, ansvar og nektelsen av å forlate sårbare liv.
“Sandra var bare 11 år gammel…”
Sandra Guidaras rolle
Sandra har en sentral plass i historien til Hope & Care Daily. Hun er ikke en sekundær deltaker — hun representerer prosjektets dype emosjonelle opphav.
Sandra har nå blitt en ung voksen — mer ansvarlig og mer bevisst enn noensinne på hvor viktig det er å bygge en varig og solid struktur for den lille, forsvarsløse arten, og å endre holdninger. Det som begynte i barndommen som spontane handlinger av medfølelse, har modnet til et langsiktig humanitært engasjement, båret med klarhet, kontinuitet og overbevisningen om at beskyttelse aldri må avhenge av én generasjons velvilje.
I dag tjener Sandra offisielt som medgrunnlegger, kasserer, styremedlem og fremtidig etterfølger av herberget — fast bestemt på å gjøre Hope & Care Daily til en struktur som overlever oss alle.
“Så endret COVID alt.”
Vendepunktet med covid-19
Tanken om å skape et virkelig dyrehjem ble forsterket under pandemien i 2020. Mange familier forlot dyrene sine av frykt, panikk, økonomiske vanskeligheter og falske rykter om at kjæledyr kunne overføre viruset.
Over natten havnet dyr som var vant til å bo i hjem alene på gaten — desorienterte, sultne og traumatiserte. Det som tidligere var isolerte redningsoppdrag, ble en humanitær krise i stor skala.
Midlertidige tiltak var ikke lenger nok. En permanent struktur måtte finnes. Ikke bare for å redde noen få dyr midlertidig, men for å skape kontinuitet, organisering, åpenhet, varig beskyttelse og et internasjonalt nettverk som kan vokse ansvarlig.
Den visjonen ble til slutt Hope & Care Daily.
Vår historie
Den menneskelige virkeligheten bak Shelteret
I dag når de finansielle ressursene sin grense. Og dette er en av grunnene til at HOPE & CARE DAILY nå må bli en fullt aktiv og bærekraftig humanitær struktur.
Målet er ikke bare å fortsette å redde dyr, men å bygge et langsiktig beskyttelsessystem som overlever utover nødssituasjoner og personlig offer.
Vi håper også at dette prosjektet kan bidra til internasjonal bevisstgjøring om en vanskelig virkelighet som fortsatt finnes mange steder: millioner av dyr lider fortsatt av forlatelse, vanskjøtsel, vold, sult, utnyttelse og manglende rettslig beskyttelse.
For ofte behandles forlatte dyr som engangs-liv i stedet for levende vesener som kan oppleve lidelse, tilknytning, frykt og emosjonell smerte.
“Jeg startet i gatene, med hånden utstrakt mot glemte liv. I dag er denne misjonen mitt livsverk — båret med medmenneskelighet, hver eneste dag.”
Sandra — datter
Medgrunnlegger
“Jeg vokste opp blant de reddede. Å beskytte dem er ikke et valg — det er den jeg er. Jeg bærer dette ansvaret sammen med min mor, med mot og kjærlighet.”
Organisasjonens offisielle filosofi
«Å beskytte og hjelpe må bli et delt og kollektivt ansvar, båret med konsekvens, mot og medmenneskelighet. Og medfølelse må bli til handling.»
Fordi medfølelse uten handling endrer ingenting for dyr som fortsetter å lide igjen og igjen.
Vi tror at forlatelse aldri bør normaliseres.
Fordi stillhet, likegyldighet og handlingslammelse skaper lidelse, fare, traumer, sykdom og noen ganger en langsom død for dyr som fortsetter å lide om og om igjen, i usynlighet og vanskjøtsel.
Hos HOPE & CARE DAILY tror vi at å beskytte sårbare liv ikke er en forbigående følelse, men et varig menneskelig ansvar, båret gjennom bevissthet, verdighet og kollektivt engasjement.